Av Egil Arne 07.07.20
Mye delt innlegg bl.a i facebook.com/groups/mvafribehandling
Jeg har interessert meg for psykologi og psykisk helse siden midten av åttitallet og spesielt under psykologi studiene ved NTNU og etter at jeg endelig var ferdig på embetsstudiet i København for ca. 12 år siden.
Det jeg har lært i møte med pasienter er at samtale som hjelpemåte har mange positive muligheter men også noen begrensninger. Mennesker som har krevende oppvekst med omsorgssvikt, mennesker som opplever traumer, vold og overgrep, mennesker som har hatt gærne partnere eller foreldre over for lang tid, mennesker som opplever for mye press, akutt eller langvarig, får ofte problemer som de strever med lenge. Samtale og medikasjon er helsevesenets hoved-behandlingsformer ved psykiske plager. Jeg leste to metastudier om effekten av samtale og effekten av medikasjon. Effekten var ca. 50%.
Kun halvparten får altså hjelp for sine plager ved bruk av samtale og ved bruk av medikasjon. Hva da med alle de som strever og ikke får hjelp. Jeg har selvfølgelig ikke lest alle metastudier i verden, men det er klart at samtale og medisiner ikke hjelper mange nok. Det vet alle som kjenner noen som strever med psykiske utfordringer som er litt større enn en reaktiv depresjon på grunn av samslivsbrudd eller jobbproblemer. Med all respekt. Slike problemer kan oppleves alvorlig nok det, men mitt poeng er at for de «lettere psykiske lidelsene» eller «mindre livskrisene» så hjelper metodene vi har. Mens de som har tøffere problemer med traumer, omsorgssvikt, slemhet, slitenhet, løgner eller arvelige psykiske alvorlige sykdommer som sitter fast i kroppen, ofte ikke får den lindringen de trenger av det helsevesenet har å tilby.
Det er derfor osteopati, craniosakral terapi, fotsone terapi, refleksologi, TRE (Trauma Release Excericises), SE (somatic experiencing), TFT og EFT (Tanke felt terapi), psykomotorisk fysioterapi, medisink yoga. EMDR og flere andre kroppsorienterte terapiformer er komplementere behandlinger som oppleves lindrende og til hjelp for mennesker som har pratet seg tørr for ord eller spist medisiner til den store gullmedalje uten å få nok lindring eller positiv utvikling på den måten.
Jeg har bekjente fra forsvaret som fortsatt strever med PTSD for ting de opplevde på 70-80 tallet i Libanon. Depresjonene kommer og går og kommer igjen. Den paranoide virkelighetsforståelsen ligger og murrer i bakgrunnen. Godtar vi dette. At vi ikke klarer å hjelpe mennesker som opplever traumer. At vi ikke klarer å hjelpe alle voldtektsofre. At vi ikke har et tilbud som hjelper alle terror ofre. Godtar vi at vi ikke klarer å hjelpe alle de som opplever slike vonde ting?
Jeg skriver denne teksten i dag fordi stortinget skal vurdere moms på alternative helse-behandlingstilbud til høsten. Behandlingstilbudet kan altså komme til å bli ca. 25 % dyrere. Jeg tror dette vil gå ut over en sårbar gruppe!?
Voldtektsofre, soldater fra forsvaret som ikke klarte å jobbe lenger etter sin tjeneste, trumatiserte politi, brann, redningsfolk, terrorofre, uføre mennesker som ble forsøkt hjulpet av barnevernet da de var små men for sent fordi de hjelpetrengende foreldrene deres allerede hadde forårsaket for mange problemer. Alle de som har psykiske problemer men som er i den 50% som ikke får hjelp av de metodene helsevesenet tilbyr, må fra høsten kanskje betale 25% mer for å få et helsetilbud som kan være til hjelp.
Jeg forstår behovet for kvalitetssikring av behandlere, men jeg forstår ikke behovet for å øke lindringskostnader til de som ikke får nok hjelp av tilbudet helsevesenet har. Psykisk helse kan bedres ved å snakke om det for å roe ned tankene og på den måten roe ned det vonde i man kjenner i kroppen. Psykisk helse kan også bedres ved å roe ned kroppen for på den måten å endre de vonde tankene.
Kropp og psyke henger sammen.
Kropp-psyke. Psyke-kropp.
Vær så snill å tenk igjennom dette moms forslaget en gang til.
Spre gjerne refleksjonen. En god måte å vise at dette er en reell problemstilling er å spre budskapet så mye som mulig.
Ta vare
