Et stort antall personer oppsøker hvert år såkalt alternativ behandling – alt fra det som er identisk med behandlingene i helsevesenet (bare lettere tilgjengelig) til det langt mer eksperimentelle. Mange av dem opplever denne behandlingen som nødvendig og som det som gjør dem i stand til å fungere i hverdag og arbeidsliv, og de er derfor villige til å ta denne utgiften selv om det ikke finnes kompensasjonsordninger som reduserer kostnadene. Helse og sykdom må sees på som et kontinuum, der den enkeltes opplevelse av situasjonen veier tungt, og formelle diagnoser ikke nødvendigvis er dekkende eller beskrivende. Likedan er det – både med og uten formelle diagnoser – individuelle forskjeller på hva som kan hjelpe den enkelte.
Behovet for en kvalitetssikring og ivaretakelse av pasientsikkerhet er samtidig åpenbart. Det kan f.eks ivaretas ved en differensiering av tjenestene under Alternativregisteret, og at man ved en jevnlig utsjekk av foreliggende dokumentasjons- og forskningsstatus vurderer hvorvidt ulike behandlinger skal betraktes som eksperimentelle, alternative eller komplementære / utfyllende til Helsevesenets behandling. Dette kan f.eks. NAFKAM bidra med.
Behovet for hjelp ut over det offentlige tilbudet
Som psykoterapeut blir jeg stadig oppsøkt av pasienter som opplever et tydelig behov for hjelp, men som enten ikke er syke nok for, eventuelt som blir avvist av, eller også erklært ferdigbehandlet av, det offentlige helsevesenet. Jeg møter dessverre også mennesker som f.eks. strever med selvmordstanker og ikke mestrer sitt hverdagsliv verken med familie eller med jobb, men som står i behandlingskø i det offentlige – gjerne i månedsvis. Og jeg møter mange som trenger et bredere og mer helhetlig behandlingsperspektiv enn den diagnosefokuserte hjelpen det offentlige er innstilt på å gi: eller de trenger mer tid, større fleksibilitet, eller en mer individuell tilpasning. Blant mine klienter finnes både leger, psykiatriske sykepleiere og annet helsepersonell.
Som tidligere ansatt ved Mental Helse Hjelpetelefonen er det min erfaring at dette er bare toppen av isfjellet: det er skremmende mange som verken oppsøker lege eller private helsetjenester når de står i slike situasjoner. Det handler i stor grad om økonomi og om en frykt for å ikke nå frem.
Motarbeider lavterskelvisjonen
Regjeringen satser på lavterskel psykisk helsetilbud, og vil ha en nullvisjon for selvmord. Samtidig foreslås det nå å innføre mva-plikt på all helserettet komplementær og alternativ behandling. Det medfører bl.a. en kraftig struping av tilgangen til psykoterapi, med uakseptable negative konsekvenser for en til dels svært sårbar brukergruppe. Etter min oppfatning er forslaget åpenbart i strid med lavterskelsatsningen og bør revurderes.
Forslaget betyr automatisk 25 prosent prisøkning for brukerne. Mange vil i verste fall da bli stående igjen uten annet tilbud enn allerede overbelastede hjelpetelefoner – inntil de ev. blir syke nok til å få hjelp i det offentlige. Det kan umulig være god helse- eller samfunnspolitikk.
En SINTEF-rapport om psykisk helse- og rusarbeid sier at lavterskeltilbudene bør styrkes med tidlig, bred og tilpasset hjelp rettet mot milde og moderate psykiske lidelser, og at økt vekt på forebygging kan fremme befolkningens helse, redusere sykdomsbelastning for enkeltmennesker, redusere presset på helsetjenestene og kostnadene for samfunnet.
Mva-plikt på alternative tjenester er et steg i feil retning. Som såkalt alternativbehandler kan jeg fokusere på både behandling og forebygging, rehabilitering og mestring: nettopp en del av intensjonen med det opprinnelige mva-unntaket for helsetjenester.
Alternativ behandling og komplementære tilnærminger til skolemedisinen er vist å være til det beste for pasienten, og dermed også for samfunnet. Verdens helseorganisasjon (WHO) mener komplementære tilbud til skolemedisinen er en menneskerett. I sin globale strategi for 2014-2023 har de et mål om at komplementær og alternativ behandling må bli tilgjengelig for alle, med refusjonsordning og et bedre samarbeid med det etablerte helsevesenet. Vi kan umulig forsvare å gå motsatt vei.
Tiltak uten treffsikkerhet
Det foreliggende mva-forslaget rammer hardt, bredt og ukritisk, uavhengig av tilbudenes kvalitet, seriøsitet, dokumentasjon og vitenskapelige fundament. Det legges også frem uten sideblikk på hvem som bruker disse tjenestene og for hva, og hvilke konsekvenser en prisøkning vil få for individet, arbeidslivet og samfunnet. I tillegg legges det frem med kort høringsfrist og midt i sommerferien, og samtidig i skyggen av coronapandemien, noe som i praksis gjør det svært vanskelig for brukerorganisasjoner og også for utøverorganisasjoner å komme på banen med refleksjoner og svar.
I stedet for et fokus på profesjonalisering og seriøsitet, blåser forslaget liv i en foreldet oppfatning om at alle alternative tjenester er useriøse. Samtidig er jeg redd for at forslaget vil bidra til mindre, heller enn mer, seriøsitet: mva-fritaket ER en motivasjon til registrering i utøverorganisasjoner og i Alternativregisteret. For meg som psykoterapeut, innebærer registreringen samtidig strenge krav til gjennomført og kvalitetssikret utdannelse, og årlige krav til profesjonell faglig oppdatering. Som psykoterapeut med solid og seriøs utdannelse, bruker jeg til dels samme evidensbaserte metoder som helsevesenet. Jeg ser min praksis som et lavterskel psykisk helsetilbud. Klienter, pårørende, fastleger og NAV bekrefter at jeg gjør en stor forskjell for klientenes livskvalitet og arbeidsevne. La meg fortsette med det.
Av Berit Aanesen, beritaanesen@gmail.com
